«Dømt nord og ned før seriestart, etter fire kamper står Hamarkameratene med tre uavgjorte og en seier – og den kom i nord». Slik lød det i 2004 da TV2s Ernst A. Lersveen innså at ekspertenes tips var ved å bli gjort til skamme. 19 år senere er melodien den samme, og etter 28 kamper står Hamarkameratene med ti seire, tre uavgjorte og en fornyet Eliteserie-kontrakt. Laget fra 2004 spilte seg rett inn i samtlige grønn-hvite hjerter, og har siden blitt stående som en Kamma-versjon hedmarkinger har likt å skue tilbake på og sammenlikne de mindre suksessfulle versjonene med. Dagens Kamma-lag har kanskje, i kraft av å faktisk spille på øverste nivå, unngått å være gjenstand for de mest unyanserte sammenlikningene. Men det har like fullt hersket et slags underbevisst konsensus om at dagens lag – på tross av sine sympatiske trekk – ikke når helt opp til det som ble servert på tidlig 1990- og 2000-tall. Spørsmålet nå er om det ikke er på tide å la gamle gullaldre hvile litt, for heller å dyrke og verdsette den som nå er under oppseiling.

Ser man utelukkende på tabellplassering, kan for så vidt begge de foregående «gullaldrene» skimte med noe dagens lag ikke kan – nemlig femteplasser i henholdsvis 1993 og 2004. Videre er også poengsnittene i disse sesongene høyere enn det dagens lag kan nå opp på. Her kan jeg for ordens skyld nevne at bronselaget og den faktiske storhetstiden ikke er glemt, men i et forsøk på å ikke gjøre sammenlikningene vagere enn nødvendig, holdes 70-tallet utenfor. Bak disse historiske tallene gjemmer det seg imidlertid noen litt mindre målbare faktorer, som i aller høyeste grad taler for at Michelsens Ham-Kam også fortjener en plass i Hamar-krøniken. Den moderne fotballen har, som de fleste supportere vet, tatt en ganske distinkt retning de siste 15 årene. Kort oppsummert kan den oppsummeres som mer hierarkisk, forutsigbar og med stadig økende forskjeller mellom store og mindre klubber. Sommeren 2004 kom Jan Michalsen inn Briskebys porter rett fra Champions League-spill med Panathinaikos F.C. Tiden for slike eventyrhistorier er over for lengst og kommer ikke tilbake. I dagens klima vil anormale prestasjoner med positivt fortegn garantert resultere i salg til større klubber, samtidig som systemet medfører at pengene må reinvesteres i spillere på en – på papiret – lavere hylle. Det er opp mot denne konteksten at dagens Kamma-lag må forstås.

Den 10. juli 2022 spiller Kamma borte mot Haugesund. Etter en litt tam prestasjon løper Kristian Eriksen atter igjen fra alt og alle før han hamrer ballen i hjørnet. Utlikning, poeng og lettelse, eller? For mange – meg selv inkludert – var dette øyeblikket hvor det ble uunngåelig at større klubber ville forsyne seg grovt så fort overgangsvinduet åpnet. Det samme gjaldt Hasan Kurucay som kanskje var fjorårets aller beste midtstopper i Eliteserien. Sistnevnte fullførte sesongen på profesjonelt vis, men visste at prestasjonene hans ville åpne dører til større og bedre betalte ligaer. To enorme sportslige tap, og to ekstremt gode eksempler på den type spillere som til tross for overgangssummen og TV-pengene klubben mottok, aldri var mulig å erstatte en til en. En klubb på Ham-Kams størrelse er henvist til å finne smarte løsninger og sørge for at hver million teller. Ettersom at klubben har operert uten fungerende sportsjef under inneværende sesong, er det bare for Michelsen å belage seg på å høste rosen for både overgangene og for de taktiske disponeringene, som på mesterlig vis har dekket hullene etter noen av fjorårets mest toneangivende spillere.

For hvis noen etter sesongslutt i fjor hadde hevdet at veien å gå for å erstatte ligaens kanskje beste midtstopper, var å hente inn forsvarsjefen til et nylig nedrykket Jerv-lag med 69 baklengsmål, supplere med en selvtillitsblottet og utpekt syndebukk fra et underpresterende Vålerenga, samt omskolere et av lagets sikre midtbanekort til stopper, ville nok majoriteten ha rynket på nesen. Med fasiten i hånda og regnskapet gjort opp, er det bare å ta av seg bøttehatter og sixpencer og applaudere trenerteamet for sine mirakuløse disposisjoner. Halvor Opsahl skal naturligvis ikke glemmes her, for det talentet som bor i ham og bidragene hans gjennom sesongen taler nærmest for seg selv. Men det var noe ekstra gledelig ved å se den bakre treeren, som slet voldsomt på starten av sesongen, fremstå på den måten de gjorde da plassen ble sikret. Sjølstad som innledningsvis virket litt spak i egen boks – undertegnende meldte vel attpåtil i en podkast at han manglet forsvars-DNA – leverte noe av det beste jeg har sett av en Kamma-stopper. Plutselig har Kamma en lokal stopper med fin høyrefot, bra fart og enorme evner i egen boks. De to nyervervede har kanskje sett litt uheldige ut i Kammas største kollapser, men de har like fullt vært blant banens beste i samtlige kamper der laget har holdt nullen og kapret viktige trepoengere. Laget har holdt nullen åtte ganger, og stukket av med alle tre poengene i sju av disse – i fjor ble det kun fire rene bur. Dertil bør det nevnes at Bjarnason kun er 23 år, og har vist en mental styrke det står enorm respekt av. Her tror jeg klubben kan ha gått fra det mange tenkte var et «dyrt» bomkjøp til en veldig solid investering.

Eksemplene over føyer seg sømløst i det som har vært Jacob Michelsens store plan siden hans første dag på Briskeby – nemlig at 

«Vår største stjerne er kollektivet. Vi har hatt bra stemning i gruppa hele vegen. Kameratskapet er unikt, som jeg sa. Spillerne jobber hardt og er ydmyke. Vi har en tropp uten de store stjernene, og vi har brukt mange spillere.»

I sitatet over ligger nok også mye av grunnen til at laget hentet seg så mesterlig inn etter vårens grusomme rekke med ett poeng på ni kamper. En annen og kanskje litt underkommunisert årsak til at laget kom seg ut av den forferdelige rekken, og gang på gang har vist seg fra sitt mest potente når det gjelder som mest, tror jeg ligger i trenerens beherskede lynne. Mange – inkludert meg selv – etterlyste nok litt større armbevegelser da det buttet som mest. Opinionens klassiske fraser som «Gi unggutta sjansen!» og «gjør noe da, for faen!» lød nokså hyppig en stund mot slutten av vårparten. Men Michelsen sto fjellstøtt gjennom den tunge tiden, falt aldri for fristelsen til å hive en syndebukk under bussen, eller å gjøre det mange andre trenere litt for ofte faller for fristelsen for å gjøre – nemlig å ubetinget ta opinionens parti, noe som indirekte legger skylden over på spillergruppa og dermed kan bryte opp det kollektivet klubber som Ham-Kam er helt avhengige av. Uken etter 2-0-tapet mot Odd i Skien illustrerer dette poenget godt. Frustrasjonen over at laget ikke var i nærheten av å matche Stabæk, Haugesund eller Odd fikk fritt utløp på bortefeltet, men istedenfor å skjerme seg selv ved å laste innsatsen – en beskyldning som automatisk bebreider spillerne – kalte Michelsen beskyldningene for «BS», og la istedenfor skylden på det taktiske. Det kan låte trivielt, men dette er forskjellen på en leder som skyver ansvar og en som tar det på seg for å beskytte spillerne – resten er historie.

I to år har Ham-Kam – med ryggen mot veggen og oddsene mot seg – bygget opp fra grunnen og gjort så godt de kan. En resept som nå har gitt avkastning og plassert laget den beste posisjonen på lenge. I 2006 gikk klubben også inn i sin tredje strake sesong på øverste nivå. En sesong som endte i tårer. Verre enn nedrykket var kanskje følelsen av at det kameratskapet og kollektivet som hadde briljert i 2004 og overlevd 2005, var oppfliset og erstattet av ukritiske og jappete ønsker om snarlig suksess. Inn mot neste sesong tror jeg vi kan være helt sikre på at denne historien ikke vil gjenta seg. Ham-Kam har blant annet knyttet til seg sjefspeider, Jørgen Bjørn fra Kjelsås. En signering som vitner om at man ønsker å finne spillere med beina planta på jorda, og som velvitende om at blod, svette og tårer er vår eneste resept, sier seg villige til å inngå i og heve Michelsens kollektiv. Jeg vil faktisk driste meg til å hevde at man ikke trenger å gi helt slipp på det sunne bondevettet for å drømme om at klubben skal ytterligere steg under dagens ledelse. 

For det er ikke bare de sportslige prestasjonene til dagens Ham-Kam-lag som er helt der oppe med de historisk sett beste versjonene. Det gjøres også på en måte som det er umulig åikke la seg begeistre av. Måten det drives på Briskeby om dagen, tror jeg til og med høster anerkjennelse hos kulturbærerne i 11-kaffen, som vel må være noen av de aller vanskeligste å overbevise om at ting faktisk er bedre nå enn – tja – noensinne? De – og alle andre med hjertet i Ham-Kam – kan i hvert fall på toppen av tre sammenhengende sesonger i eliteserien, nyte skuet av en klubb som virkelig har funnet tilbake til røttene og identiteten som kler en gammel og ærverdig arbeiderklubb. Her er det ikke snakk om brikker sombare tilfeldigvis har falt på plass. Rundt om i fotball-Europa hører man til det kjedsommelige om klubber som ikke har noen klar retning eller strategi. Spørsmålet er hvor langt man egentlig kommer med en strategi eller visjon hvis man ikke har nok lojale folk på gulvet til å gjennomføre den. Kamerat-konseptet og den gjenopprettede kontakten med klubbens historiske røtter er ikke bare en flåsete og toppstyrt visjon utarbeidet for å tilfredsstille omgivelsene. Det er snarere tvert imot et nesten uunngåelig resultat av klubbens prioriteringer og ansettelser de siste årene. 

Hele organisasjonen later til å være bygget opp i en herlig symbiose av klubbfølelse og kompetanse. Utover den nå genierklærte hovedtreneren finner vi et britisk fotballhode som virkelig har lagt sin elsk på Ham-Kam. Tidligere kultheltersom Chris Twiddy og Lars Brotangen figurerer i diverse rolleri og rundt a-laget. Det nylig a-klassifiserte akademiet forsynesmed nye talenter håndplukket av den tidligere midtbanemaestroen, Vegard Skogheim. Flaggskipet til akademiet og et av landets beste juniorlag ledes av Håkon Kristiansen – hamargutt og sønn av en vaskeekte klubblegende. Nevnte klubblegende, Kai Kristiansen, står sammen med en annen kulturbærer, Tom Jacobsen, i spissen for det som når alt kommer til alt, kanskje må sies å være Hamarkameratenes flotteste og viktigste bidrag – nemlig gatelaget. Fotball er jo egentlig ikke liv og død, og blir ofte referert til som verdens viktigste uviktige ting, men betydningen av det sistnevnte initiativet kan ikke overdrives. For å sitere den danske historikeren Niels Kayser Nielsens bok«(…) selv om Samfundet har klaret sig, er det jo ingenlunde givet, at det ikke havde klaret sig bedre, hvis det havde haft Idrætten på et tidligere Tidspunkt». Dersom vi tar alt det ovennevnte i betraktning, er det kanskje ikke så rart at det for å låne Michelsens ord hersker «(…) et utrolig bra kameratskap i støtteapparatet, i spillergruppa – og i hele klubben.»

Og da er vi vel egentlig fremme ved det som denne teksten satte seg fore. Nemlig å løfte dagens versjon av Ham-Kam opp i det aller gjeveste selskapet. På hjemmekampen mot Brumunddal i 2017 presenterte Briskebybanden en tifo med budskapet «På tide med nye helter!». Godt og vel seks år senere mener jeg det er på sin plass å fastslå at ønsket er oppfylt. Dagens versjon av Hamarkameratene hører til helt der oppe med de store – både fra et fotballfaglig og fotballromantisk perspektiv. Ting snur fort i fotball. Kanskje særlig for de av oss som har fått tildelt Ham-Kam, men for nå synes jeg alle med hjerte i Ham-Kam skal lene seg tilbake og nyte det som skjer i det grønn-hvite mønsterbruket – det gjør så godt de kan, de er grønne, de er hvite, de er faen meg Hamarkam!

av Sondre Solbakken