«Fotball er følelser, følelser er viktig» uttalte en som fortsatt går under navnet Salvatore i Kamma-kretser. Utsagnet er knappe 20 år gammelt, men dersom en kaster et blikk på de som skjøter klubbdriften rundt omkring i verden, er det mye som tilsier at utsagnet er i ferd med å bli foreldet. Følelsene som i sin tid hektet oss alle, fordrives gradvis, sesong for sesong til fordel for en slags kvasilogikk. Nevnte logikk baserer seg på et premiss om at en klubbs eneste sanne oppgave, og alt dens ledere må stå til ansvar for, er sportslig fremgang og økonomisk vekst. På veien mot disse to tilsynelatende ønskverdige målene, eller som det heter på «kvalmsk», et bedre produkt, trenger ikke ledere å ta høyde for hverken historien eller de som har skapt den. Det er derfor ingen unnskyldninger for å bli ført bak lyset, for nyheten om salget av Briskeby-navnet føyer seg inn et mønster som alle fotballinteresserte bør gjenkjenne. Frem til nå har vi som holder Ham-Kam kjært vært forholdsvis skjermet fra den verste kommersialiseringen, men når denne destruktive tankegangen nå tilsynelatende er i ferd med å slå rot i lokalene på Briskeby gressbane, bør alle kamerater som identifiserer seg med klubben og dens identitet, klive opp på barrikadene.

Forslaget om å selge en så sentral del av Hamarkameratenes sjel, kan ved hjelp av enkel skråplansargumentasjon plukkes fullstendig fra hverandre. For dersom et salg av navnet Briskeby gressbane skulle resultere i et byks på tabellen, tilsier jo logikken at det må finnes flere deler av klubbens sjel som veksles inn i et enda bedre produkt. Hvem bryr seg vel om shortsen er grønn, så lenge spissen kan score mål, eller backen kan slå et presist innlegg? Hvilken grad av sportslig suksess eller økonomisk trygghet kan medlemmene i klubben tilby sammenlignet med konsern som Global Football Holdings eller Red Bull? Kort oppsummert: hvis vi som Ham-Kam-supportere godtar en ting som for eksempel «Eidsiva Briskeby, har vi senket garden og gjort oss selv sårbare for en glidende utvikling, der vi gradvis vil måtte godta en hel rekke andre ting fordi de fremstår som et logisk neste skritt i jakten på et bedre produkt. 

Drømmene vi supportere går rundt og bærer på – både store og små – har alle til felles at de hviler alle på et fullstendig ufravikelig premiss: nemlig at dersom de faktisk en vakker dag skulle bli oppfylt, må det skje med den klubben vi lever og ånder for. Om veien mot en fremtidig suksess baserer seg på at klubbens sjel og identitet ofres, stykkes opp og selges til kilopris, har ledelsen ofret supportens drømmer ved samme alter. Man har kanskje økt sjansene for en fremtidig cuptriumf eller europaspill, men hvis de økte sjansene innebærer en svekket identifikasjon med klubben, finner jeg og mange likesinnede det hevet over enhver tvil at de kommer med en altfor høy pris. 

Konsekvensene som hefter seg ved et kortsiktig og korttenkt jag etter suksess fremstår i beste fall historieløst. Mange hedersmenn og -kvinner har alt forlatt oss uten å få oppleve noen særskilt sportslig suksess med sitt kjære Ham-Kam. Flere – sannsynligvis en brorpart av oss nålevende Kamma-fans – vil skrive seg inn i selvsamme rekke. En tøff realitet, men ikke desto mindre skylder vi nålevende å holde klubbens identitet og kultur ved like, slik at generasjonene som kommer etter oss faktisk arver den samme drømmen som vi gjorde, denom en vakker dag å få oppleve noe virkelig stort med et ekte Hamar-kameratene, som ivaretar, snarere enn håner de stolte tradisjonene. Briskeby er nemlig noe mer enn bare et navn som knytter seg til selve idrettsanlegget i Fredvang Alle 10. Det er en essensiell del av historien om klubbens tilblivelse:

Hamar AIL ble stiftet i 1928 og dyrket foruten fotball, hvor klubbens lag hevdet seg med ære i AIF-mesterskapene, særlig boksing og bryting. Nå er Hamar AIL sluttet seg sammen med Briskebyens Fotballag til en stor og sterk sammenslutning under navnet Hamar-Kameratene […] Og når nå bydelen Briskebyen er kommet inn i Hamar, ville det være galt å avslutte denne beretning uten å vie Briskebyens Fotball-lag en spesiell omtale. Denne klubben ble stiftet i 1918 som en liten beskjeden gutteklubb med akkurat så mange medlemmer at det ble et fotball-hold. […] I 1934 tok den energiske klubben opp arbeidet for å skaffe seg og Hamar en gressbane […] og Briskebyens egnegutter nedla et kjempearbeid for å få anlegget ferdig. 

Historien fungerer ikke bare som moralsk kompass, den lar oss også se mønstre og felle kvalifiserte dommer. Kaster man raskt blikk på klubbens moderne suksesshistorier, la oss for enkelhetens skyld begrense oss til periodene 2003-2005 og 2020-2024, så kjennetegnes disse ved at man på sett og vis fant tilbake til røttene og for alvor dyrket det som er og forblir Hamar-Kameratenes DNA. Når linjene «Blod, svette, tårer er vår eneste resept, blod, svette, tårer er vår eneste resept, vi bygger opp fra grunnen og vi gjør så godt vi kan, vi er grønne, vi er hvite, vi er Hamarkam» runger fra Briskebybanden, er det ikke bare en supportersang med sine obligatoriske floskler og nødrim. Det er en forholdvis historisk korrekt konstatering av hva som faktisk har generert suksess og engasjement på Briskeby. 

Det er naturligvis ikke alle som deler undertegnende sitt synpå viktigheten av å bevare klubbens sjel, tradisjoner og historie. Videre kan nok argumentene over fremstå som nokså emosjonelle og patosbetont. Men det er også mulig å argumentere helt saklig og objektivt for at et salg av stadionnavnet ikke bør finne sted. Jeg skal ikke her liste opp alle norske klubber som kan skilte med kombinasjonen heslig stadionnavn og tarvelige sportslige prestasjoner (listen er like lang som den er festlig), men det er jo verdt å merke seg at klubber som Start, Stabæk (tur-retur) og Vålerenga ikke har noe annet enn sportslig ørkenvandring og tristesse å vise til etter å ha flyttet inn på kommersielle anlegg. Det er med andre ord snakk om å gamble med noe historisk forankret, som selv i de mørkeste stundene vil tilby en form for trygghet, mening og tilhørighet, uten at det finnes noe særlig empiri for en permanent sportslig og/eller økonomisk avkastning. Ryktene som knytter seg til salgets verdi, tilsier heller ikke at det er snakk om summer som kan skape betydelige fremskritt. Det virker snarere som en snarvei for å bøte på røde tall – med andre ord hverken eller.

Å tre inn i de historieløses rekker og jage kortsiktig suksess på bekostning av klubbens historie og identitet, vil kanskje kunne ha noen umiddelbare oppsider. Men når sola forsvinner og livet igjen blir stritt, er det graden av identifikasjon med og følelser for klubben og det den står for, som atter igjen vil være redningen.

Av Sondre Solbakken